“The truth is that parents are not really interested in justice. They just want quiet.”

Tjohei!

Jeg vil ha nytt sted å bo ATM, grunnet mes parents! Yesyes, vi krangler, men nå er DE urimelige. Kanskje litt barnslig innstilling jeg har, tenker du, hvis de stadig ber meg oppføre meg som en 18-åring (ikke lenge igjen nå folks!!!). Men, må dessverre konkludere med at jeg begynner å oppføre meg som en 18-åring den dagen de faktisk lar meg oppføre meg som en 18-åring. Dvs LITT mer kontroll over eget liv og egne valg. Etc.

Anyhow,, moden (?) som jeg liker å tro jeg er, mener jeg å tro at foreldres jobb skal være å guide deres avkom ( xD valg av ord overrasker vel stadig?) gjennom deres første, 18 år av deres liv, og når barna da flytter for seg selv, kan foreldrene vite at de har gjort jobben sin så godt som mulig, forhåpentligvis. Jeg skjønner jo også at foreldre bare vil barna deres beste, og håper alt går bra i barnets liv. Men det finnes vel en grense for hvor mye foreldrene får "styrt" barna på riktig vei, før begge parter blir lei, og når de da har levd 18 år eller mer, tett opp i hverandre, at det blir litt anstrengt?

Litt rotete innlegg kanskje, men visse tanker må vel bare ut :)